Jeg har mistet alle bivirkningene. Det høres sikkert vel og bra ut, men det er lettere å stoppe spisingen når halsbrannen tar kvelertak på deg. Medisinen virker, bevares. Jeg er ikke sulten-sulten. Men psykisk er hjernen min innstilt på at mat er kos og belønning. Sult er relativt. Det sitter ikke bare i hormoner og tynntarmen. Hos meg sitter lysten til å spise noe langt fram i pannebrasken. Nei, jeg føler ikke sult. Men jeg vil så inderlig gjerne spise kaker og sjokolade. Så da gjør jeg det da, uten at det egentlig smaker meg noe videre..
Så da er jeg kommet dithen, at jeg må telle kalorier igjen. Jeg skal ikke fintelle, men gjøre overslag og omstille tankegangen rundt dette prosjektet mitt.
Før: "opplegget styrer seg sjæl, jeg kan spise hva jeg vil. Jeg vil uansett ikke orke noe særlig"
Nå: "Jeg betaler dyre dommer for hjelp med å skremme sultspøkelsene, jeg skal benytte denne muligheten til å følge en fornuftig, sunn diett og kjenne på hvor heldig jeg er som kan gjøre dette uten at sulten gnager.
Dessuten selges det søtsaker uten sukker og fett, om jeg på død og liv må belønne meg sjæl for noe.
Ferdig snakka.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar